Følg oss: Lik oss på Facebook Følg oss på 
						Twitter Følg oss på Instagram

Krisesentrene redder liv

Inger Lise Larsen
Flere tusen kvinner og barn må hvert eneste år søke tilflukt på et krisesenter. Møt Inger-Lise W. Larsen. Hun er leder for det krisesenteret i Norge som tar imot desidert flest.

Krisesentrene er kommunenes akutte beskyttelsestiltak til voldsutsatte kvinner og deres barn, og etter 2010 også for voldsutsatte menn og deres barn.

Alle som henvender seg til krisesentrene er igjennom en kartleggingssamtale hvor graden av trusselbilde og alvorlighetsgrad på volden de er utsatt for blir vurdert. På bakgrunn av denne kartleggingssamtalen gis det et tilbud som er i samsvar med trusselbilde og hjelpebehov. Noen får et beskyttet botilbud, noen får tilbud om juridisk hjelp, individuelle traumesamtaler mm på dagtid, og noen får råd og veiledning på telefonen der og da.

Alle får et tilbud

Alle som får et beskyttet botilbud får samtaler med en bistandsadvokat hvor bl a anmeldelse av forholdet er et tema. 1 av 4 som får et beskyttet tilbud på krisesenteret anmelder mens de bor på krisesenteret. Langt de fleste anmelder etter at de og barna er reetablert i egen leilighet. Vi ser at timing er viktig. Like etter brudd med voldsutøver er alt kaos for de voldsutsatte kvinnene og hun er usikker på det meste. Hun vil bare ha fred og at volden skal stanse. Blir hun presset til anmeldelse i denne perioden vil hun ofte trekke anmeldelsen i ettertid og hun vil ikke vitne.

Hva trenger hun?

Hun trenger hjelp til å stabilisere seg, få kontroll over eget liv igjen.
Hun trenger å stole på at det er hjelp og få, og å skjønne at det kan gå bra, at hun kan komme til å greie seg selv alene.
Hun trenger hjelp til å lære seg strategier på å ta vare på seg selv og på barna.
Hun trenger å få tilbake autoriteten som mor.
Barna trenger hjelp til å snakke om det de har opplevd, og at det ikke er deres skyld. De trenger også å se at det er andre som tar seg av mamma, og de trenger å lære seg å stole på at mamma kan beskytte dem om det er nødvendig.
Besøksforbud og voldsalarm er ikke nok alene. De kan være en falsk trygghet, da besøksforbud kan brytes og voldsalarmen ikke virke. Kvinner og barn må også læres strategier for å ta vare på seg selv.

En rød løper inn i hjelpeapparatet

Det finnes nasjonale og lokale handlingsplaner for hvordan samhandling skal fungere, og hvem som har ansvaret. I Oslo har krisesenteret egne samarbeidsavtaler med barnevernet og NAVkontorene og politiet.
Vi har bistandsadvokater som kommer til senteret og fra 2017 kommer vi også til å ha politiet på krisesenteret en ettermiddag i uka. Dette er en begynnelse på en rød løper inn i det ordinære hjelpeapparatet for de voldsutsatte. De skal ikke trenge å fortelle sin historie om og om igjen. Hjelpen skal være der de er når de har behov.

Her i Norge er vi verdensmestre på lovverk og handlingsplaner for voldsutsatte, men vi mangler ofte evnen til å handle.

I 2015 hadde 1 av 4 kvinner og 1 av 5 barn som fikk et beskyttet botilbud på Oslo Krisesenter hatt et tilsvarende opphold tidligere. Da er det noe som er feil. Da har vi som kommune og system sviktet. Hun greier seg ikke alene der ute uten oppfølging. Hvis vi ved utflytting fra krisesenteret kunne ansvarliggjøre noen i bydel som kunne følge opp, som kunne ha fulgt med, sett om hun trengte hjelp, fått henne tilbake til krisesenteret hvor vi både har tiltak hun kan dra nytte av og hvor det er folk hun stoler på, ville vi sammen ha hjulpet til slik at hun ikke så seg nødt til å flytte tilbake til overgriper igjen.
Volden er som oftest ikke over selv om hun har flyttet fra han.
Dette må vi tørre å se, og gjøre noe med.

Leder Oslo Krisesenter, Inger-Lise Walmsness Larsen
Oslo krisesenter er det eneste krisesenteret i Oslo, det største og eldste i Norden

Krisesenteret - viktig beskyttelsestiltak og lokalt kompetansesenter
Vi mottar rundt 250 nye henvendelser i måneden, og taller har vært økende. Gjennomsnittlig får 350 kvinner og 300 barn et midlertidig beskyttet botiltak hos Oslo Krisesenter i løpet av et år.
Halvparten av de som henvender seg er norske, men av de som får et botilbud er nærmere 90 % fra etniske minoriteter. Dette fordi når minoritetskvinnene flykter fra sine menn, så flykter de fra hele nettverket sitt.
På dagsenteret er det mellom 2000 og 2500 besøk i løpet av et år. Halvparten av disse er norske kvinner og deres barn.