Følg oss: Lik oss på Facebook Følg oss på 
						Twitter Følg oss på Instagram

På flukt fra overgriper

Mitt mareritt startet våren 1998, og pågår enda. Jeg er i live, men jeg har mistet alt.

En dag ringte ekskjæresten min hjem til oss for å snakke med meg, en av barna tok telefonen. Da han like etter fikk snakke med meg, sa han at han ikke likte måten barnet svarte på, og ville komme å drepe barnet.

Jeg fikk reddet barna ut av huset før han kom. Han slo meg i hodet flere ganger med en grovlenket kjetting. Han sparket og presset en brødkniv mot halsen min. Han ville drepe meg.

Etter det forfulgte han meg hver dag i tre år, han truet med å drepe hvis jeg ikke ville være i et forhold med han. I løpet av tre år hadde jeg levert 50 politianmeldelser, uten at det ble gjort noe. Mannen var tidligere straffet 13 ganger for grov vold.

Jeg trodde og håpet at etterhvert som tiden gikk, ville forfølgelsene og trusselen avta, men det ble verre og mer intenst. Livet var uutholdelig for meg og fire små barn. Jeg tok kontakt med politiet og ba om å få sperret adresse – Kode 6.    

Den lange flukten

På svært kort varsel måtte barna mine og jeg flykte med en koffert i hver hånd.  Vi mistet venner og familie, jobb og skole. Alt det som er kjent og kjært blir jo igjen hjemme.

Hvorfor var det vi som måtte flykte? Hvorfor kunne ikke den som faktisk utøver volden få straffen, han som truet med å drepe meg? Hvorfor kunne ikke han bli flyttet?

Jeg mener at både politi og påtalemyndighet må skjerpe seg og ta oss på alvor. Det er blitt begått stor urett mot meg og mine barn, og jeg vet at vi er langt, langt fra de eneste.

Voldelige menn bryter besøksforbudet og plager sine ofre i årevis. De får ilagt besøksforbud, javel, men det brytes igjen og igjen uten at det får konsekvenser for overgriper.

Hensynet til oss som er blitt utsatt for vold, må veie tyngre enn hensynet til gjerningsmannen! Hvis gjerningsmann hadde fått tett oppfølging, fengsel og elektronisk fotlenke, så kunne jeg og mine barn levd beskyttet og vært trygge i eget hjem. Vi kunne vært frie.

Jeg er beviset på at beskyttelsestiltaket Kode 6 ikke fungerer. På tross av alle dommene, har gjerningsmannen konstant brutt besøks- og kontaktforbudene, og har forfulgt og plaget meg og mine fire barn. Dette har pågått i 18 år.

Det å leve i angst for sitt eget liv, er svært nedbrytende. Jeg vil bare ut av dette marerittet. Hjelp meg før det er for sent.

Vi tåler ikke et partnerdrap til!